They grow up so fast..

Det står ingen steder på bloggen hvilket år jeg er født i, ihvertfall ikke som jeg vet om. Men i alle fall, jeg er født i 1994, noe som vil si at jeg fyller atten år i år, likedan gjør mange av mine venninner. Vi har allerede feiret en atten-årsdag i 2012, og i dag kunne vi gratulere samme jente med førerkortet. Neste i rekken er Cathrine, men det er ikke før litt ut i februar. Men når man spør folk hvordan det er å bli atten så sier de jo at det ikke er noen forskjell, for alle forandringene skjer hele året, ikke bare over natten. Allerede nå har en venninne fylt atten og bestått førerkortet, en annen kjøpte seg bil for to dager siden, jeg fant meg selv kikkende på tapet til min egen leilighet i dag. Plutselig blir vi eldre, plutselig skal vi være seriøse, betale regninger og kjøre bil. Personlig merker jeg det sterkest på endringen av mine prioriteringer, det eneste som står i hodet på meg nå er trening, jobb, skole og å få leiligheten i orden. Kjenner jeg må dra meg selv litt i nakken for å ikke glemme bort familie og venner, men jeg må nok dessverre innrømme at de blir litt nedprioritert.

Slik ser kalenderen min ut for den neste måneden, kjenner det skal bli veldig godt å få overstått. Som alltid kan du trykke på bildet for å få det større.

Jeg kan ellers meddele at jeg har funnet den fineste tapeten noen gang, går det i boks ender jeg med et skikkelig drømme soverom. Planen er nemlig å tapsere den ene veggn på soverommet, og male de andre hvite. Tapeten skal dere få se i morgen!

Nå skal jeg ha en koselig kveld med min mor!

 

 

#79 Don’t say it unless you mean it. And if you meant it, be ready to prove it.

Fikset skulderen, det flyttet seg til håndleddet, jeg er lei. Beklager for dårlige oppdateringer, ser jeg har fått et par nye følgere, så koselig.

Det er litt mye stress om dagen, ikke at det ikke var forventet, men det kom litt brått på, hadde på en måte ikke ventet at det skulle komme før neste mandag, men det kom på tirsdagen gitt. Skulderen sa godnatt, så Frisk naprapatklinikk i Kongsberg tjener fortiden fett på å ha meg liggende å hylgrine på benken der. Jeg gjorde et forsøk på å få på bakdekket på mopeden, men ga opp da jeg slet med å løfte det fra bakken, det var fryst fast. Så jeg tok det med meg inn, og nå står dekk+felg som skrivebordspynt på mitt koselige internatrom. Kommer tilbake med noe seriøst å skrive om i morgen, satser på at i morgen blir en seriøs dag.

beklager

har en låst skulder for øyeblikket, det gjør det vanskelig å blogge.

#665 count fortunes, not problems.

Da har jeg endelig hatt mitt siste barneverns møte som statlig fosterbarn, noe som er utrolig merkelig å kunne si høyt, i stedet for kun å si det i tankene. Jeg er fortsatt fosterbarn, bare kommunalt fosterbarn. Det endrer ikke så veldig mye, men måtte til for at jeg kunne få lov til å beholde min fosterfamilie samtidig som jeg flytter for meg selv. Det vil si at selv om jeg i teorien bor for meg selv, vil jeg fortsatt være registrert i folkeregisteret som boende i fosterhjem i Veggli, noe som betyr at jeg kan komme og gå der som det skulle passe meg.

Jeg har også fått kikket på leiligheten, jeg tok ikke bilder da det fortsatt er en del igjen av oppussingen som foregår der. Men jeg har vist litt skills i paint, bare for å klare å vise familien som lurer på hvordan det ser ut.

Hvis du trykker på bildet så blir det større. Jeg har lagt til møbler for å se hva som passer best.

Kjenner det skal bli godt å se datoen 1. Mars på kalenderen nå, nå gjenstår bare 5 utrolig hektiske uker med utplassering på Hotell Bardøla i Geilo, så burde ting være tilbake til normalen.

Ellers på den dagligdagse fronten så gleder jeg meg til en massasje time i morgen, noe som er veldig etterlengtet kjenner jeg. Videre brukes den siste rolige helgen på å feire en veldig søt venninnes 18 år’s dag i morgen.

-B

 

 

#1510 use the bricks people throw at you to build a fucking castle.

Jeg har fått utrolig mange reaksjoner på mitt forrige innlegg, mennesker jeg ikke har snakket med siden før jeg ble barnevernsbarn har sagt at de er stolte av meg, mennesker som fortsatt er sentrale i livet mitt har skrevet at de støtter meg uansett. Jeg har utrolig mange støttespillere rundt meg, en fordel ved å være fosterbarn er at du har to familier, som begge elsker deg like høyt. Du merket sikkert at jeg skrev at jeg har to familier, for jeg ser på min fosterfamilie som min familie, det er like mye mitt hjem som det er å være hjemme hos mamma. Jeg kaller mine besteforeldrene til mine fostersøsken for mimi og bestefar, for det er det de er for meg. Selv om barnevernet til tider ikke har vært trivelige eller forstått meg og mine behov, så har menneskene rundt meg alltid kjempet for min sak, kjempet for mitt beste, også når jeg selv mest følte for å bare kaste inn håndkledet å gi opp. Jeg har gode venner som alle er fult klar over min situasjon, og som alltid har tilbudt en skulder når det har vært et behov. Det jeg skal fram til er at selv om ting er jævlig svart akkurat der og da, til og med kanskje litt framover også, så blir det bedre, det kan ta sin tid, og det kan virke fullstendig umulig, men hvis du ikke gir opp, så blir det alltid bedre. Jeg skrev innlegget fordi jeg mener at folk også burde få høre den andre siden av saken, i stedet for å kun høre historiene barnevernet forteller.

-B

et barneverns barns bekjennelser

Jeg har vært barnevernsbarn i fire år nå, fire lange, slitsomme, vonde, men også utrolig gode år. Jeg er virkelig ikke flau over å si at jeg er barnevernsbarn, det begynner å bli såpass vanlig nå til dags. Har heller ikke noe problem med å innrømme at jeg har gjort feil, jeg kan ikke akkurat stemple meg selv uskyldig, men jeg nekter allikevel å ta all skyld. Jeg har bodd på to institusjoner, ett beredskapshjem og bor nå i fosterhjem. Å være barnevernsbarn er en daglig kamp, både fordi du ikke vet hva som kan skje i morgen, du blir dømt bare noen hører ordet ”barnevernsbarn”, det er til alle tider usikkert hvem du skal forholde deg til, og ingen kan noen gang si noe med hundre prosent sikkerhet. Jeg følte meg ofte som en kasteball, ikke viste jeg hva som kom til å skje med meg, eller hvor jeg skulle. Det var så ille på et tidspunkt at jeg ikke turte å tenke framover, jeg var så redd for å få falske forhåpninger at jeg heller lot vær. Jeg har ikke turt å bli skikkelig glad i de rundt meg før jeg flyttet til Veggli, fordi jeg alltid hadde i bakhodet at de kun kom til å være der de neste seks månedene, så forsvant de ut av livet mitt som alle de andre også hadde gjort før. Barnevernet er veldig flinke til å inspirere deg til å tenke framover, tenke lysere, og når du har tenkt framover, kanskje planlagt litt, så blir du satt på pause. Det er som om de går rundt med en rød knapp det står ”pause” på, og finner det utrolig morsomt å trykke på den konstant.  Jeg har blitt satt i bås av mennesker som ikke kjenner meg, såvidt vet hvem jeg er, kun fordi de har hørt av noen som har hørt av noen at jeg har gjort så og så siden jeg er ‘‘barnevernsbarn”. Jeg har ønsket og drømt at vi kunne bytte roller, så jeg kunne få lov til å kaste dem rundt som de har kastet meg rundt, så jeg kunne få dra dem igjennom minst like mye dritt som de har dratt meg igjennom. Så de kunne få den følelsen jeg hadde, og få lov til å kjenne på om de liker den bedre enn hva jeg gjorde. Jeg kunne få vite på et møte at jeg endelig skulle få lov til å flytte ut, for så og få slengt i trynet på neste møte at det var helt uaktuelt. Jeg lurer ofte på, unnskyld meg, hva faen de tenker med. Mange av opplevelsene de har gitt meg, ville jeg aldri i min villeste fantasi unnet noen andre.

Men fortsatt skal de ha en stor takk, for jeg anser meg selv som ganske sterk nå. Og den skal de ha, du kan slenge ganske mye dritt i trynet mitt, jeg står fortsatt. Jeg vet hva jeg står for, og har utrolig sterke meninger. Jeg vet hvor jeg vil, og jeg vet at jeg skal dit, koste hva det koste vil. Opplevelsene du går igjennom gjør deg jo til mennesket du er. Så takk, for at jeg er sterk nok til at dere aldri skal få kaste rundt med meg igjen, tusen takk for at jeg er sterk nok til å si at nok er nok!

pain is inevitable, suffering is optional.

Everything is better when you don’t give a fuck.

i’d rather die

frosten sitter i gresset, og det ser ut som at den er kommet for å bli. Det damper av alt av vann, øraflippene detter snart av grunnet kulden, og vi skal på skoletur. Av alle ting skal vi på skole tur den ene dagen i uken hvor det er meldt fire grader og regn. Jeg vil aller helst hjem og sove, ikke noe lyst på en oppoverbakke med pc og hele opplegget i sekken. Frels meg!

9/11

I dag er det ni år siden jeg ringte til min tante og lurte på om hun var død. Dagen ingen vil huske, men alle aldri glemmer.

♥