et barneverns barns bekjennelser

by izabellajorgensen

Jeg har vært barnevernsbarn i fire år nå, fire lange, slitsomme, vonde, men også utrolig gode år. Jeg er virkelig ikke flau over å si at jeg er barnevernsbarn, det begynner å bli såpass vanlig nå til dags. Har heller ikke noe problem med å innrømme at jeg har gjort feil, jeg kan ikke akkurat stemple meg selv uskyldig, men jeg nekter allikevel å ta all skyld. Jeg har bodd på to institusjoner, ett beredskapshjem og bor nå i fosterhjem. Å være barnevernsbarn er en daglig kamp, både fordi du ikke vet hva som kan skje i morgen, du blir dømt bare noen hører ordet ”barnevernsbarn”, det er til alle tider usikkert hvem du skal forholde deg til, og ingen kan noen gang si noe med hundre prosent sikkerhet. Jeg følte meg ofte som en kasteball, ikke viste jeg hva som kom til å skje med meg, eller hvor jeg skulle. Det var så ille på et tidspunkt at jeg ikke turte å tenke framover, jeg var så redd for å få falske forhåpninger at jeg heller lot vær. Jeg har ikke turt å bli skikkelig glad i de rundt meg før jeg flyttet til Veggli, fordi jeg alltid hadde i bakhodet at de kun kom til å være der de neste seks månedene, så forsvant de ut av livet mitt som alle de andre også hadde gjort før. Barnevernet er veldig flinke til å inspirere deg til å tenke framover, tenke lysere, og når du har tenkt framover, kanskje planlagt litt, så blir du satt på pause. Det er som om de går rundt med en rød knapp det står ”pause” på, og finner det utrolig morsomt å trykke på den konstant.  Jeg har blitt satt i bås av mennesker som ikke kjenner meg, såvidt vet hvem jeg er, kun fordi de har hørt av noen som har hørt av noen at jeg har gjort så og så siden jeg er ‘‘barnevernsbarn”. Jeg har ønsket og drømt at vi kunne bytte roller, så jeg kunne få lov til å kaste dem rundt som de har kastet meg rundt, så jeg kunne få dra dem igjennom minst like mye dritt som de har dratt meg igjennom. Så de kunne få den følelsen jeg hadde, og få lov til å kjenne på om de liker den bedre enn hva jeg gjorde. Jeg kunne få vite på et møte at jeg endelig skulle få lov til å flytte ut, for så og få slengt i trynet på neste møte at det var helt uaktuelt. Jeg lurer ofte på, unnskyld meg, hva faen de tenker med. Mange av opplevelsene de har gitt meg, ville jeg aldri i min villeste fantasi unnet noen andre.

Men fortsatt skal de ha en stor takk, for jeg anser meg selv som ganske sterk nå. Og den skal de ha, du kan slenge ganske mye dritt i trynet mitt, jeg står fortsatt. Jeg vet hva jeg står for, og har utrolig sterke meninger. Jeg vet hvor jeg vil, og jeg vet at jeg skal dit, koste hva det koste vil. Opplevelsene du går igjennom gjør deg jo til mennesket du er. Så takk, for at jeg er sterk nok til at dere aldri skal få kaste rundt med meg igjen, tusen takk for at jeg er sterk nok til å si at nok er nok!