la casa bellus

Jeg tenke at det endelig var på tide å vise dere leiligheten jeg bor i, jeg jeg unnlatt å gjøre det frem til nå da jeg ville overraske noen med synet først. Men nå har de fleste hvert innom for å se.

Soverommet mitt, jeg elsker kontrastveggen min! Det er også en vegg som dere ikke ser, hvor jeg har en kommode med klær og litt sånt, dere skal få se det etterhvert også.

Gangen min, jeg er vilt forelsket i måten du får den ”speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?” følelsen av speilet, men jeg husker ikke hva den filmen heter.

Halvparten av mitt kjære kjøkken, skal få tatt et bedre bilde. Men ved en nærmere titt på bildet ser du et parr føtter i sofaen min, så jeg var litt opptatt dagen bildene ble tatt.

Dere får bare en liten sniktitt på stua foreløpig. Bildet jeg hadde av badet mitt var ikke spesielt fint, og egentlig veldig uklart, så dere får se det en annen gang også. Men i alle fall, personlig er jeg veldig fornøyd. Alle som har vært innom har sett for seg at jeg bodde på et lite kott som ikke hadde flere dører enn inngangsdøren. Men nei, jeg har veldig god plass, hele 60 kvadratmeter for å være fullstendig nøyaktig. Det er en rød tråd i hele leiligheten med fargen svart, bortsett fra soverommet, der er alt lyst.

Dere ser vel også at jeg har nytt design, vel jeg trengte en forandring, også ble det jo ikke så verst.

#899 don’t let anyone tell you you’re too young to accomplish something, a baby shark is still a fucking shark.

Da jeg flyttet til Saggrenda i fjor fikk jeg den røde bilen av William så jeg ikke skulle savne han for mye. Nesehornet er en kinderegg leke jeg og Benjamin satt sammen en gang i tiden. Den rosa dinosauren er en av fire, de resterende tre har mine brødre på rommene sine hjemme i Veggli. 

Nå har jeg snart bodd alene i en uke, selv om jeg omtrent ikke har vært alene, alle vil innom å se hvordan jeg har det. Dette må være den første dagen hvor jeg har vært alene hele dagen, det er så stille. Jeg tok meg selv i å tenne for tørketrommelen en dag i forrige uke, kun for å få litt bråk her. Det er ingen Benjamin som løper over gulvet i andre etasje, det er ingen William som kommer for å vekke meg om morgenen fordi han kjeder seg. Det er ingen Nina, Stian, Mamma eller Peer som står med middagen klar når jeg kommer hjem. Det er ingen Arnar som kommer å banker på døren til soverommet mitt sent om kvelden fordi han er litt pratsom. Det er ingen Anna som kommer med spydige kommentarer. Det er stille. Det er utrolig rart å ikke måtte si i fra hvor jeg skal, eller når jeg kommer hjem, og at ting ikke blir vasket hvis det ikke jeg selv som gjør det.

Lykkerus

Fredag kveld fikk jeg en beskjed jeg personlig vil kategorisere som den beste beskjeden jeg har fått så langt i dette året. Leiligheten er min 1. Mai, noe som i skrivende stund er i morgen. Bare tanken gjør meg kvalm, og skikkelig uggen i kroppen. Jeg gleder meg som bare det, men jeg må ærlig innrømme at jeg gruer meg noe voldsomt også. Frykten for å bli ensom er tilstedeværende, samtidig som at jeg de siste månedene har fått bevist gang på gang at jeg har verdens beste gjeng med mennesker rundt meg. De nærmeste har i det siste stilt opp som aldri før, og om de ikke har vært i umiddelbar nærhet har de kun vært et tastetrykk på telefonen unna. Jeg vil bare få si ;tusen takk! til alle som har stilt opp, til alle som har holdt ut med de lange telefonsamtalene som i bunn og grunn ene og alene besto av syting, til alle som har tatt i mot besøk sent om kvelden med et bredt smil om munnen, til alle som har hatt en sengeplass å låne bort, tusen takk. Bekreftelsen på at du aldri er alene er en følelse ingen ord kan beskrive. Også nå som jeg har fått leiligheten stiller folk opp, jeg er nesten bekymret for at jeg ikke har nok ting til å okkupere alle menneske som har tilbudt seg å hjelpe til i morgen.

Siden jeg allerede har valgt å være såpass ærlig på denne bloggen som jeg til tider har vært så er det et par ting som har endret seg i det siste. Jeg har valgt å si opp fosterhjemmet mitt, og er dermed ikke fosterbarn lengre. Det er ingen alvorlig grunn til dette, bortsett fra at jeg resonerte meg fram til det at vi er såpass mye som en familie at vi ikke lenger trenger en kontrakt som bevis. Dette har familien sagt seg enig i, og ting er som de skal være. Det er vel ikke noe annet å regne med når man har bodd under samme tak i tre år. Det er de siste tre årene jeg har vokst mest som menneske, og det kan denne familien ta all ære for. Skummelt nok så er det de som mener jeg er stor nok til å stå på egne ben, i skrivende stund hadde jeg ikke hatt noe mot å fortsette å komme hjem til at det står middag på bordet. Men men, de voksne sier jo at de vet best, så da får man vel bare høre på dem.

Jeg personlig er så heldig at jeg får starte denne nye delen av livet mitt med hovne mandler og feber, men hva annet var egentlig å forvente når man først senker skuldrene ? Endelig er eksamen fullført med en karakter som overhodet ikke var forventet, og leiligheten er i orden etter to lange måneder, da er det vel bare på sin plass at man dagen etter våkner med en blussende halsbetennelse ? Vel, den kommende uken er stappfull av møter og viktige eventer, med en tentamen som snek seg inn i mellom alt, så sykdom har vi ikke tid til.

#1796 when life gets tough, you’re doing it right.

Personlig vil jeg mene at jeg har vært flink til å holde masken de siste syv ukene, er ikke mange som vet hvor mye de faktisk har tatt på. Som dere sikkert nå har forstått så står jeg fortsatt uten leilighet, noe jeg nå har gjort i syv lange uker. Det vil jo gå tilbake til greia med at jo mer du samler på tanker og følelser jo mer bygger de seg opp, de bygger seg opp til noe som blir ti ganger verre å takle. Blir som noen skulle spendt ben på deg når du var på jogge tur, når du bare hadde to meter igjen til målet ditt. Noe av det som gjorde det hele veldig mye verre å takle var at jeg skulle sett pappa for syv uker siden, han skulle komme med en gang jeg fikk leiligheten. Med tanke på at det er 677 km mellom oss, og at jeg bare ser min far fire ganger i året, så kan du sikkert tenke deg til at det vil bli en slags oppbygging av glede, som ble til skuffelse, og mer skuffelse. Begeret er da dømt til å renne over, noe det gjorde forrige uke. Jeg tok saken i egne hender og 10 timer senere sto jeg i armene til pappa på flyplassen i København, til dags dato finnes det intet ord i den norske ordbok som kan forklare den følelsen.

Nå virker det som at leiligheten er innen for rekkevidde, tror jeg. Men ting blir plutselig litt harde når alle tingene jeg eier står i garasjen, plutselig skal jeg vende meg til å tilpasse med andres middagstider, regler og hvordan det er å leve ”hjemme” igjen, etter å ha bodd ”alene” i åtte måneder. Da jeg pakket for å flytte første mars sørget jeg for at jeg hadde en uke med klær liggende, bare tilfelle. Nå har de syv antrekkene gått på rundtur i syv uker, jeg viste ikke at det var mulig å savne å pynte seg, savne høye heler, det skal da sies at jeg, før jeg pakket, gikk i høye heler nesten hver dag. Med tanke på at jeg også har fått en ny lillebror går man konstant rundt med følelsen av at det egentlig ikke er plass til deg der lenger, det er noen som har tatt over for deg. Nina og Stian kan jo fortelle meg så mye de vil at det er plass, at jeg ikke er i veien, men det endrer jo ikke på hva jeg føler selv. Jeg våkner om morgenen og lengter etter kvelden så dagen er over, de går så sakte, så unødvendig sakte.

leiligheten

Det er sikkert mange som lurer på hva det er som foregår i forhold til leiligheten, så jeg tenkte en liten oppdatering var på sin plass. Etter en tom bensintank som moren min trodde var et motorstopp kom vi oss faktisk oppover i dag, og vi har endelig fått malt det første strøket på soverommet. Med oppover mener jeg fra Drammen, da jeg bor hos mamma til leiligheten er fullstendig i orden. Den begynner å komme seg, og jeg tror det kommer til å bli skikkelig fint! Jeg har fått ny flyttedato, men velger å holde den for meg selv. Ellers meddele at det er ventetiden som er noe skikkelig dritt.

- Husk KONY 2012 aksjonen 20. April, du kan finne ut om det en aksjon i nærheten av deg på facebook. 

#1649 sometimes complicated problems have simple solutions.

beklager for at jeg har vært litt stille de siste dagene, jeg har bare ikke hatt lyst til å mose det ræva humøret mitt over hele internettet. jeg har offisielt fullført min arbeidspraksis på Bardøla, så det blir ikke mer Geilo turer på en stund, det vil si at fra og med førstkommende mandag jobber jeg fast. Flyttingen til Svene er utsatt på ubestemt tid, da eieren av huset hadde en rørlegger på besøk for noen dager siden, som fant ut at alle rørene på badet må byttes om vannlekkasje ikke var ønskelig. Det skjer veldig mye om dagen, men samtidig skjer det veldig lite også.

 

panikk

Nå kan jeg offisielt si at panikken har inntruffet. Klokken er nå litt over tre på natten, og det er min siste natt på internatet. Jeg får absolutt ikke sove, det eneste jeg har klart å tenke på de siste fem timene er maling, faktisk. Fargevalg, hvor mye og alt det som hører med under den kategorien. Det har faktisk først gått opp for meg nå hvor mye jeg egentlig skal male, så jeg sendte en smiske melding til min søster og spurte om hun ville hjelpe meg.Min aller største frykt er at leiligheten ikke er klar til første mars, de driver nemlig med oppussing der på nåværende tidspunkt.  jeg har faktisk funnet meg en sofa som tilfredsstiller de fleste av mine krav, så det kan hende jeg er en sofa rikere i morgen, endelig.

Det føles egentlig ut som en skikkelig dårlig ‘dagen-derpå’ dag, når jeg skal tenke på noe av det så bare slynger det seg sammen å surrer, har null og niks kontroll. Tankene kunne like greit flydd inn det ene øret og ut av det andre, men det gjør de ikke, de blir inne i mitt lille hode og snurrer rundt og rundt, og rundt , og rundt. Det verste ved det hele er at det skaper en mega hodepine, og det er fortsatt fem dager igjen. Hvis det skal være sånn her i fem dager tror jeg virkelig hjernen min stryker med, overload kan vi kalle det.

 

#1625 success doesn’t lead to happiness. happiness is the definition of success.

Jeg har måttet sette fokus litt over på en ganske stor skoleoppgave de siste dagene, velger å legge grunnen til at jeg har vært litt stille over på det. Nå er det forresten ganske mye stress på privaten også, for det er nemlig kun seks dager igjen til flytting i dag. Jeg har endelig fått vasket meg ut av mitt kjære internatrom, og bor nå på en venninnes rom frem til fredag. Jeg finner det utrolig hvor mye dritt jeg har, følte jeg hadde ganske lite ting på internatrommet mitt, allikevel endte jeg opp med fire bagger, tre sekker, to vesker , og to søppelsekker med ting da jeg pakket ferdig i går. Mopeden har endelig fått et bakdekk, noe den ikke har hatt de siste 3 månedene, jeg fant også ut at jeg skulle kjøre den ned til Kongsberg i går, det resulterte i at jeg gikk noe grusomt på trynet, hadde tre motorstopp og en tom bensintank på halvveien. Fikk noen rare blikk også, aner absolutt ikke hvorfor!

Ellers så virker det som at det er mine kjære foreldre som skal flytte og ikke jeg, de tar virkelig helt av. Pappa sendte meg et bilde for noen dager siden, mannen har handlet så mye mat at det fylte et spisebord med plass til seks mennesker. Han kommer nemlig kjørende fra København med sin kone på neste fredag for å bistå med en hjelpende hånd, snille pappa. Mamma har handlet gardiner for en halv million, og er derfor veldig stolt av seg selv. Kan faktisk meddele at nå er alt i orden til leiligheten, uten om en vaskemaskin og en sofa, er litt kresen på sofafronten så det kan tydeligvis ta sin tid. Jobb har jeg også ordnet meg med, er nå ansatt hos et lastebilfirma og hjelper til med å kryssjekke regnskapet deres.

Har helt hekta om dagen, selv om jeg egentlig ikke liker rap, eller hip-hop.