Du ser det ikke er noe vits, du gjør det vanskelig for deg selv å forstå hvorfor du fortsetter, hvorfor stopper du ikke bare? Hvorfor gir du ikke bare opp å går videre. Du vet du vil være alene, du vet at du ikke vil være glad i noen på den måten, du vet at du blir såret. Men du klarer ikke å slutte, uansett hvor hardt du prøver å late som at du ikke bryr deg. Uansett hvor hardt du prøver å fortelle deg selv at det ikke er smart, uansett hvor mange ganger din beste venn må fortelle deg at det ikke er smart, så velger en del av deg å stritte i mot. Du vet det kommer til å gjøre vondt, men du velger å være godtroende. Du velger å tro at det alle sier bare er tull, at du vet best selv. Det stritter i mot alt du står for, alt du mener og alt du tror. Du blir sur på deg selv, fordi du ikke får deg selv til å gjøre det du innerst inne vet at er riktig. Du hater deg selv for at du lot deg bli så glad i et annet menneske, du hater deg selv for at du slapp han inn. Du sitter lenge å tenker, prøver å forklare deg selv hva det er du driver med, men det gir ingen mening. Det er bare masse ord som overhodet ikke henger sammen, det gir ingen mening. Du tenker to ganger over alt du gjør, i stedet for å bare leve livet, la ting falle som de vil. Du spiller alt du har sagt og gjort om og om igjen i hodet. Menneskene du betror deg til forstår ikke hvorfor du ikke bare er ærlig med deg selv. Du ser han smile til deg når du så smått lukker øynene i det du nesten sovner på sofaen, men når du åpner dem igjen er han egentlig ikke der. Du blir lei deg, men det blir bare til sinne, som igjen blir til hat. Du gjør ikke annet enn å hate.
